I november 1952, for 70 år siden, ble tre idrettsklubber på Grünerløkka slått sammen. Navnet på den nye klubben ble Grüner. Siden da har Grüner-navnet vært navnet på den største idrettsklubben på Grünerløkka.
Da det fra 1951 og framover til høsten 1952, var diskusjoner om flere idrettslag på Grünerløkka skulle slå seg sammen, registrerte avisen VG med glede den positive stemningen for et stort og sterkt idrettslag i bydelen. Ifølge VG var dette den største sammenslutningsplanen i norsk fotball etter krigen, og hvis den førte fram vil det bety at Grünerløkka endelig fikk en storklubb igjen.
Sammenslåingen ble en realitet selv om bare tre av de fem klubbene som var aktuelle så ja. B14 (Ball- og Skiklubben av 1914), Sportsklubben Strong og den gamle arbeiderklubben Spero møttes til konstituerende møte 10. november og tok navnet Grüner.
Avisa Morgenposten som i forkant av møtet hadde tippet at navnet nettopp skulle bli Grüner fikk rett i navnesaken. «Selv om det er en tysk ü med i spillet (…) Tyskerne har vel bedret seg de også..?»
Hele 150 medlemmer møtte opp på samlingsmøte 10 november. Det ble valgt inn hele 70 tillitsverv, og selv om navneforslaget Grüner samlet et stort flertall, ble det også fremmet andre navneforslag: Stegg, Trym, Grünerløkka og Norge ble alle forkastet. På programmet hadde klubben fem idrettsgrener: Fotball, bandy, ishockey, håndball for damer, og ski. De 150 tilstedeværende på det konstituerende møtet, kunne konstatere at det var registrerte omlag 500 medlemmer som fordelt seg på 300 seniormedlemmer og omtrent 200 ungdoms- og barnemedlemmer.
Ikke alle ble bedre
Den gamle arbeiderklubben Reidulf hadde vært med i samlingsprosessen, men avviste på generalforsamling 29. oktober 1952 å bli med i den nye storklubben. Formann i Reiulf uttrykt seg dystert:
– Det går nok dårlig for oss om dagen, men jeg har lyst til å holde på det gamle gode klubb patriotismen så lenge det finnes håp. Visst er det tungt å arbeide og økonomien er håpløs, men som sagt er det rart med gamle Reiulf, sa formann Johs Andresen i den gamle arbeideridrettsklubben. Og flertall medlemmene i klubben var enige med ham de ville ikke med.
Ishockeyklubben Tigrene hadde i et brev datert 3. oktober takket høflig nei til å bli med i forhandlingene, men ønsket lykke til i bestrebelsene for å danne en ny og større idrettsforening. Tigrene gikk i 1969 sammen med Asker-klubben Frisk.
Selv om disse to viktige Grünerløkka-klubbene ikke ønsket å være med i den nye storklubben, var det egentlig fire Grünerløkka-klubber som slo seg sammen på denne historiske novemberdagen i 1952. Dæhlenengen Ski- og Balklubb hadde allerede i 1940 gått sammen med Strong.
Samlet på et brett
Bakgrunnen for at sammenslåings tilhengerne vant gehør, var nok klubbens vansker med å få sving på arbeidet i etterkrigstidens Norge. Fra å være klubber med stor oppslutning og framgang fram til krigsutbruddet i 1940, hadde årene etter krigsslutt i 1945 ikke gitt den given for idretten på Grünerløkka som mange hadde håpet og ønsket. Samtidig visste jo alle at Strong bare tre år tidligere, i 1948, hadde hentet hjem seriemesterskapet som Norges beste ishockeylag. En større klubb ville gi et løft i idrettsarbeidet som bydelens ungdom ville sette pris på, tenkte og trodde nok mange på begynnelsen av 1950-tallet.
VG kunne da også fortelle at det var mange optimister blant medlemmene i de tre klubbene. Ragnvald «Rukken» Johansen og Tore Tollan var av en helt annen mening enn Reiulf-formannen da VG traff dem i kaféen på Dælenenga.
– Selv om det ikke blir så mye bedre med en gang, så får vi alle de spreke rekruttene fra Løkka samlet på ett brett, og blir det ikke sving på saken da så vet ikke jeg, sa «Rukken». Tollan var enig.
– Ja, det er rekruttene vi må samle og ta vare på, for her er Grünerløkkas framtid på idrettsbanen og så blir det nok snart som den gang vi var unge.
I en liten pamflett som Grüner gå ut i forbindelse med 50 årsjubileet i 1964 heter det at det ikke var særlig opposisjon mot sammenslåing i noen av de tre klubbene, og at de fleste som deltok i klubbarbeidet var klar over hvor vanskelig det ville bli etter hvert med å skaffe både ledere og penger til klubbene, og ikke minst opprettholde en nødvendig rekruttering. «Enkelte blaff kunne det vel være, men jevnheten som preget klubben fra gammelt av var ikke til stede», heter det i pamfletten fra 1964.
I 1969 gikk Grüner idrettslag sammen med sportsklubben Hugin og bar navnet Grüner Hugin i fem år til 1974 — da navnet igjen ble Grüner. Da var den sportslige sammenslutningen endelig fullført slik klubben er i dag.
Denne teksten er skrevet av Vegard Holm, tidligere leder i Grüner IL, i anledning Grüners 90 årsjubileum i 2004.